Jeg har nylig skrevet om en helt ny sekk jeg har skaffet meg, noe du kan lese mer om det i dette blogg innlegget. Det er en sekk fra merket Aarn. En sekk som nå skulle få sin første tur. Først kan jeg nevne at jeg også har et par skikkelige sekker fra før, en 130 liters Alpinist fra Bergans med en egenvekt på 4,5 og Storen en 90 liter fra Norrøna med egenvekt på 3 kg. Begge sekkene er solide uten mye dill og dall. Man kan godt kalle dette for ekspedisjons sekker. I tillegg til at bæresystemet er av meget god kvalitet på slike ekspedisjons sekker, må også alle detaljer på sekken være meget slitesterke. Det gir ofte en egenvekt på 4-5 kg. Jeg hadde i sin tid også en Norrøna Para Ranger pack, den sekken ble for stor for meg og solgt videre. Mange vil nok si at sekken fra Aarn er for spe, og at det er mye dill og dall på sekken. Jeg var også skeptisk før den første turen, men villig til å gi den en sjanse. For dersom sekken fungerte, ville det være et kinderegg av en sekk, lettere å bære, lettere å komme til fotoutstyr og mindre plager for rygg. Om den kan erstatte en ekspedisjons sekk, vel det får tiden vise. Dette er ikke en gjennomgående test, men mer mine brukserfaringer etter et par turer. 

Aarn ryggsekk

Som sagt skulle den nye sekken fra Aarn få sin aller første tur. Målet var en natt inne på Romeriksåsene sammen med turkompis Molly. Det superlette teltet fra Helsport Ringstind II fikk god plass i bunnen av sekken. I tillegg hadde jeg med en lett sovepose, mat og klær i hovedsekken. I kløven til Molly går kokeutstyr og litt mat. Alt fotoutstyret fikk plass i frontsekkene, objektivene jeg stort sett bruker på tur er en Nikon 70-200 2,8 en Nikon 14-24 2,8 og Sigma sin 150 mm makro. Pluss ekstra batterier og annet småtteri som fikk plass i lokket på frontsekkene. Jeg bruker også et Bamse liggeunderlag som festes utenpå sekken sammen med et Sachler Stativ med et lite kulehode.

Foto: Kai Jensen

Damsortungen Romeriksåsene

For å komme inn på Romeriksåsene fra Nittedal må man først forsere en bratt åsrygg. Her valgte jeg å gå litt utenom stier for å teste den nye sekken. Jeg ville se hvordan frontsekkene fungerte, og om de kom i veien når jeg gikk. I de bratteste kneikene måtte jeg ned på kne, da kom vekten på frontsekkene til god hjelp. Frontsekkene var ikke i veien, de balanserte sekken og ga en mye bedre opplevelse i ulendt terreng en hva jeg har vært vant med fra tidligere. Men skulderremmene merket jeg, det var noe som ikke stemte fra starten av. Aah, strammingen som flytter vekten inn på hoften var åpen. Etter å ha fått strammet denne på plass kjentes det mye bedre ut. Men du bør nok ikke bære over tretti kilo med denne sekken. Det er den antagelig heller ikke konstruert for. Alle deler, klips og annet er laget for en viss belastning. Vel oppe på åsen labbet jeg på videre, det var rett og slett ganske så behagelig og jeg begynte å lure på om jeg hadde fått med meg alt i sekken. Vi gjorde en sving ned til fossen som renner ut i Damsortungen. Den var på sitt aller fineste, litt av et skue der den tordnet ned i Damsortungen. Inne ved Vrangen slo vi leir. Frem med telt, liggeunderlag og sovepose. Jeg savnet ikke åpningen jeg har i fronten på andre ryggsekker, alt i alt veldig fornøyd med sekken og løsningene som er valgt. Etter middag og kvelds fotografering krabbet jeg ned i soveposen. Molly krøllet seg i fotenden, snart hadde vi inntatt drømmeland begge to.

Foto: Kai Jensen

Vrangen, Romeriksåsene.

Morgenen etter lå Vrangen blikkstille, bare Storlomens lavmelte klagesang brøt stillheten. Jeg nippet til morgenkaffen og nøt det hele. For en dag, sola var på vei over åsen og jeg sto klar med kamera og fikk mine morgenbilder. Så var det tid for å bryte leir. Sekken har en innersekk som er helt vanntett, lukkesystemet her fungerte helt topp, kjekt å vite at alt i sekken forblir tørt selv om det skulle komme en reinskur. Jeg ruslet rundt med stativet i hånda og skiftet stadig mellom vidvinkel og tele. Frontsekkene fungerte strålende, objektivene ble skiftet på et øyeblikk uten at jeg måtte ta av meg sekken. Vi rundet øst for Rundkollen og fant en fin gammelskog som ble behørig fotografert. Nå som sekken var optimalt justert merket jeg lite til skulderstroppene. Totalt ble det en ca 13 kilometer i varierende terreng på denne turen.

Foto: Kai jensen

Skogsbekk, Romeriksåsene.

Tur to gikk inn i Lillomarka, denne gang med en ny 70-200 blender 4 fra Nikon. Med dette objektivet sparte jeg nesten en halv kilo. Så lenge kvaliteten er så og si like god som på 2,8 objektivet føltes det veldig greit. Jeg tror også det var greit for bæresystemet til frontsekkene at jeg reduserte vekten litt. Det blir tross alt noen kilo med Nikon D810, Nikon 14-24 2.8, Sigma 150 makro og Nikon 70-200 4. Neste slankeprosjekt blir nok å bytte ut Nikon 14-24 med en Nikon 16-35. På denne turen hadde jeg også med meg et nytt liggeunderlag, Sea to Summit Ultralight. Den veier bare 375 gram og er så liten sammenpakket at den går i hunde kløven til Molly. Underlaget fungerte strålende, det samme gjorde sekken.

  • Du lurer kanskje på om sekken fungerer på lengre turer, vel her kan du lese om gutta som var på en ukes tur i Geitvassdalen

     

  • Og her er to som virkelig har testet sekken Crossing Aotearoa

     
     
  • Jeg kommer nok selv til å teste sekken på lengre turer med tiden, konklusjonen så langt er at jeg er storfornøyd. Skal jeg på tur er denne sekken førstevalget.