Det er to Mantjern i Nordmarka, det mest kjente ligger i Nordmarka nord, sør for Daltjuven. Et mindre kjent sted er Mantjern sørøst for Glotjernskollen. Felles for disse to vannene er tjernets krokete form, begge har en liten halvøy eller landtunge. På kartet kan det nesten se ut som et mannlig kjønnsorgan, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Det er Nordmarkas søndre Mantjern jeg har tenkt meg til denne fine sommerdagen i juli. Fra Åneby har jeg to muligheter, det ene er å følge sti innover Nordmarka, forbi Ørfiske, og videre derfra inn til tjernet. Alternativ to, som ble mitt valg, var å ta toget inn til Movatn hvor jeg fulgte vei og sti frem til Ørfiske.

Greveveien i Nordmarka ble åpnet i 1825. Veien ble påbegynt av Peder Anker, da Peder Anker dør 1824 er det svigersønnen grev Hermann Wedel Jarlsberg som tar jobben med ferdigstillelse av veien. Forvalter Wideberg ved Hakadals verk fikk oppdraget med å bygge veien som sto ferdig i 1825.

Etter å ha vandret på Greveveien opp gjennom Almedalen, er jeg fremme ved Ørfiske. Herfra går turen videre om Fredrikstad og videre på sti til Fløyta.Fra Fløyta er det bare å følge veien opp til veiens høyeste punkt, herfra tar stien av til høyre, inn til Mantjern. Det skulle vise seg at vi ikke ble alene denne fine kvelden. Tre turkamerater hadde tatt turen, de la seg lengst ut på odden. I det solen var på vei ned dukket det opp et par, som likegodt slo seg ned ved vannet de også. Tydeligvis et populært sted. Med på turen var også min gode venn Molly, en Lapsk Vallhund. Ved Mantjern ligger det også et par hemmelige hytter, den ene er bygd i stein og er utrolig flott. Taket er dessverre rast ned, men kanskje vil det bli bygd opp igjen.

Molly, en Lapsk Vallhund

Molly, en Lapsk Vallhund som stortrives når vi drar på tur.

På slike korte turer har jeg med et lite enmannstelt fra Helsport, Ringstind to. Det veier bare 1,9 kilo, skal man ha med tung speilrefleks og tunge objektiver teller hvert gram. Solnedgangen ble helt magisk, det ble derfor ikke tid til å fiske, til tross for at det rørte seg godt i vannet rundt oss. Ikke lett alltid å få gjort begge deler.

Dagen derpå var jeg oppe med sola som vanlig, litt vind og lite motiver å finne. Istedet for fotografering ble det en kjapp frokost før vi brøyt leir. Vi fulgte samme sti tilbake til veien og fulgte den til Finntjern, videre gikk turen om Tømte og opp til Mellomkollen. Et fantastisk utsiktspunkt, hvor man ser ned på Maridalsvannet, oslo-gryta og Oslofjorden i det fjerne.

Mellomkollen

Utsikt mot Oslo fra Mellomkollen i Nordmarka

Etter å ha fordøyd utsikten gikk turen ned i den flotte gammelskogen som er en av årsakene til at man opprettet Mellomkollen naturreservat i 2001. Særlig er det storvokst gammelskog med grønne mosetepper som dominerer området. Terrenget er vilt, bratt og preget av mange små og store kløfter. Et eldorado for den som er glad i mosegrodd gammalskog.

Mellomkollen

Mellomkollen naturreservat i Nordmarka

Det var i disse trakter dikteren Bernhard Herre døde av et vådeskudd i stien opp mot toppen fra sør. Bernhard Herre var den første som skrev om Nordmarka, han beskrev Nordmarka på en stemningsfylt måte, som ikke bare har inspirert undertegnede til å bruke Nordmarka, men også mange, mange flere. Bernhard Herre døde i her i 1849 av et skudd under en av sine mange jaktturer. Omstendighetene er noe uklare, men mye tyder på at det kan ha vært et vådeskudd. Han etterlot seg ved sin tragiske død novellistiske skisser og noen melankolske, men friske, naturskildringer fra Nordmarka, der han gjerne gikk på jakt. Disse skriftstykkene ble funnet såpass interessante at de ble utgitt posthumt av Welhaven og Asbjørnsen under tittelen En Jægers Erindringer i 1849. Det er på sin plass å sende noen tanker til Bernhard, og takke for hans bidrag til Nordmarksliteraturen i det man vandrer ned den bratte dalen.

Skilt som viser stedet der forfatteren Bernhard Herre døde.

Nede i dalen finner vi en sti som tar oss opp til Sørbråten hyttefelt, og videre til Movatn stasjon. Det ble en fin rundtur, med mange fine opplevelser på veien. Det går nok ikke lenge før jeg tar en ny tur inn hit, det jeg synes er et av Nordmarkas flotteste områder.