Å se det lille i det store krever tålmodighet. Sitter man på en utekafe i Oslo raser menneskene forbi som i en travel maurtue. Men sitter man lenge nok på kafeen, så  vil man etterhvert oppdage at det finnes mennesker bak de stramme ansiktene som haster forbi. Bak ansiktene skjuler det seg en person, men for å se denne personen må du sitte lenge nok til at du kan føle dine egne pulsslag.

Slik er det også i skogen.

Det er først når du har sittet der lenge nok til å høre dine egne åndedrag, at hun dukker opp. Den hvite prinsessen som står og neier så fint under de tunge granene i sin hvite vårkjole.